Verdens beste..?

Dagen var Lørdag og det var gått nøyaktig 21 år siden undertegnede ble døpt på kvinnenes dag i det herrens år 1987. Anno 2008 handler denne dagen dog om noe mer enn forkjemperi for likestilling og feiring av dåpsdager. Den markerte også i år slutten på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival, og det var ingen hvem som helst som var invitert til en slik markering.

I 1946 startet amerikanske myndigheter opp den kulturelle kringkastingsorganisasjonen Rundfunk im amerikanischen Sektor - bedre kjent under forkortelsen RIAS - i Vest-Berlin. To år senere ble organisasjonens kammerkor stiftet. Etter korets to første prosjekter, hhv Symfoni nr.9 og Missa Solemnis, begge ført i pennen av L.v.Beethoven, begynte koret i '51 - bare tre år etter oppstarten - å gjøre seg bemerket med urfremføringer. En fullsatt trefoldighetskirke fikk bevitne et svært romantisk program fra et kor med 60 år i kormusikkens tjeneste på baken.

Kunstnerisk leder Hans-Cristoph Rademann loset koret gjennom et kort, men flerleddet program. Først ut er Joseph Rheinbergers messe i Ess-dur; et glemt verk av en glemt komponist. Isolert sett er messen et spennende verk. Klangene er mange, store og mektige og verkets dynamiske ambitus er en romantisk komponist verdig. Det er dog mer ved dette verket enn de klassiske romantiske virkemidler. Blant annet når klangene i messens Gloria-ledd frem til de av oss som forventer noe mer enn salige budskap og rungende forter.

I sin helhet er programmet for konserten en god blanding av viktige ting som skjedde innen komposisjon for kor a capella på slutten av 1800-tallet og slutten av 1900-tallet. Pendereckis Agnus Dei og Veni Creator (hhv skrevet i 1981 og 1987) og Pärts Magnificat (89), er alle stykker ført i en tonalt litt mer utfordrende penn enn Reinbergers.

Selv har jeg vanskelig for å unngå å sitte igjen med et inntrykk av at Pärts tidløse perle er over før den har begynt. Den romantiske given og direksjonsstilen henger igjen fra messen og er - i kombinasjon med hurtige tempi - nærmest symptomatisk for alle konsertens numre. Bruckners mest kjente motetter er ferdige på et øyeblikk, og korets tolkning av Christus Factus Est, Locus Iste, Os Justi og Virga Jesse floruit er travle. Det forrykende tempoet gir hverken Os Justis eller Christus Factus Ests forholdningensparadis tid og rom til å leve i en akustikk som mangler sidestykke i hovedstaden.

Det som imidlertid skiller disse 30 menneskene fra de fleste andre kor jeg har hørt, er den direkte klangen og den ivrige - Ja, nesten spyttende - tekstingen. Uansett hvor fristende det er å konkludere med at RIAS umulig kan ha lært dette rommet spesielt godt å kjenne, har ikke dette klart å påvirke det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med i nevneverdig grad. Det er noe så enestående helhetlig over programmet. De 30 menneskene fra Berlin lever dermed fremdeles opp til sitt rykte som ett av verdens desidert beste kor.