Verdens beste..?

Dagen var Lørdag og det var gått nøyaktig 21 år siden undertegnede ble døpt på kvinnenes dag i det herrens år 1987. Anno 2008 handler denne dagen dog om noe mer enn forkjemperi for likestilling og feiring av dåpsdager. Den markerte også i år slutten på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival, og det var ingen hvem som helst som var invitert til en slik markering.

I 1946 startet amerikanske myndigheter opp den kulturelle kringkastingsorganisasjonen Rundfunk im amerikanischen Sektor - bedre kjent under forkortelsen RIAS - i Vest-Berlin. To år senere ble organisasjonens kammerkor stiftet. Etter korets to første prosjekter, hhv Symfoni nr.9 og Missa Solemnis, begge ført i pennen av L.v.Beethoven, begynte koret i '51 - bare tre år etter oppstarten - å gjøre seg bemerket med urfremføringer. En fullsatt trefoldighetskirke fikk bevitne et svært romantisk program fra et kor med 60 år i kormusikkens tjeneste på baken.

Kunstnerisk leder Hans-Cristoph Rademann loset koret gjennom et kort, men flerleddet program. Først ut er Joseph Rheinbergers messe i Ess-dur; et glemt verk av en glemt komponist. Isolert sett er messen et spennende verk. Klangene er mange, store og mektige og verkets dynamiske ambitus er en romantisk komponist verdig. Det er dog mer ved dette verket enn de klassiske romantiske virkemidler. Blant annet når klangene i messens Gloria-ledd frem til de av oss som forventer noe mer enn salige budskap og rungende forter.

I sin helhet er programmet for konserten en god blanding av viktige ting som skjedde innen komposisjon for kor a capella på slutten av 1800-tallet og slutten av 1900-tallet. Pendereckis Agnus Dei og Veni Creator (hhv skrevet i 1981 og 1987) og Pärts Magnificat (89), er alle stykker ført i en tonalt litt mer utfordrende penn enn Reinbergers.

Selv har jeg vanskelig for å unngå å sitte igjen med et inntrykk av at Pärts tidløse perle er over før den har begynt. Den romantiske given og direksjonsstilen henger igjen fra messen og er - i kombinasjon med hurtige tempi - nærmest symptomatisk for alle konsertens numre. Bruckners mest kjente motetter er ferdige på et øyeblikk, og korets tolkning av Christus Factus Est, Locus Iste, Os Justi og Virga Jesse floruit er travle. Det forrykende tempoet gir hverken Os Justis eller Christus Factus Ests forholdningensparadis tid og rom til å leve i en akustikk som mangler sidestykke i hovedstaden.

Det som imidlertid skiller disse 30 menneskene fra de fleste andre kor jeg har hørt, er den direkte klangen og den ivrige - Ja, nesten spyttende - tekstingen. Uansett hvor fristende det er å konkludere med at RIAS umulig kan ha lært dette rommet spesielt godt å kjenne, har ikke dette klart å påvirke det helhetsinntrykket jeg sitter igjen med i nevneverdig grad. Det er noe så enestående helhetlig over programmet. De 30 menneskene fra Berlin lever dermed fremdeles opp til sitt rykte som ett av verdens desidert beste kor.

kledelig uanfektet

Prosjektet h-moll-messen i vår tid er ved veis ende. I de to foregående festivalene (2006 og 2007) har vi fått presentert 1. og 2. del av Bachs musikalske testamente med dertilhørende kommentarverker av hhv Lasse Thoresen og James MacMillan. Til tredje og siste del i denne konsertserien har Det Norske Solistkor invitert Leipzig-komponisten Steffen Schleiermacher til å skrive det tredje og siste kommentarverket. Hva er vel da mer naturlig enn å flette inn de tre verkene i messen som helhet, og invitere alle komponistene til en verdig avslutningskonsert?

På grunn av det mildt sagt rikfoldige programmet har Grete Pedersen kuttet verkets lengste sats; Gloria. Da får det heller være at Bente Johnsrud tar munnen litt full når hun i programmet skriver at "Bachs Messe i h-moll fremføres i sin helhet". For denne "avspisningen" skal - ikke helt uventet - vise seg å bli en ganske problemfri handling.

Fra en musikalsk synsvinkel er det få likheter å spore i de tre kommentarverkene. Fra Thoresens fritonale Ut Omnes Unum Sint gjennom MacMillans dramatiske og rytmisk nyvinnende After Virtue til Schleiermachers stemningsfulle og terassedynamiske Four Pieces er veien lang. Men det fullt ut profesjonelle ensembelets direkte klang visker ut skillene, og skaper en sjeldent sammensatt opplevelse av fire så forskjellige verker. Konserten er en fryd fra ende til annen og ett av festivalens absolutte høydepunkter.

Kammermusikk i 100 (minutter)

Hva har Per Sundnes, Ole Paus og Knut Nystedt til felles? Fint lite skulle en tro, men de var hvertfall alle hjertelig tilstede under gårsdagens tonelek i margaretakyrkan. Ole Paus som far og moralsk støtte, Knut Nystedt som farfar og fast inventar på enhver konsert der barnebarnet Håkon er i førersetet, Per Sundnes som storfan av ny musikk(hva vet jeg), men det er nå engang konserten det skal handle om her.

Konsertens formål var å vise frem Marcus Paus´ nye konsertmesse. Med konsertmesse menes det at verket er basert på de vanlige katolske messeleddene, men at det likevel er "bygget over en mer konsertant lest" som kirkemusikkfestivalen så musikkterminologisk korrekt beskriver verket på sine nettsider (http://www.kirkemusikkfestivalen.no/program.html#j). Hva harmonikk angår, er spennvidden stor. I forhold til mye annen ny musikk, er det akkordiske materialet hos koret svært så harmonisk og trivelig. Det "nye" i dette verket består i saksofonist Rolf-Erik Nystrøms krumspring, og de klanglige kontrastene disse skaper til koret. Komponisten beskriver korets og saksofonistens roller slik: "(...)saksofonen representerer enkeltmennesket "i henvendelse til Gud, i bønn, i sang, og i jubel, alltid vevende ut og inn av korteksturen. (...) Koret representerer massene og utgjør motsatsen til den nakne saksofonstemmen." Undertegnedes umiddelbare assosiasjon føres tilbake til romantikkens programmusikk (eksempelvis Berlioz), der det skrevne program var en forutsetningen for forståelsen av musikken.

I kombinasjon med nevnte rollefordelinger, skildres toner og sinnsstemninger gjennom en ambitus som umulig kan beskrives som noe annet enn spenstig. Dirigent Nystedt har selv uttalt om sin gode venn at det å sette stemning på musikken fra takt én er en av Paus' aller fremst styrker som komponist, og jeg er mer enn tilbøyelig til å si meg enig.

Alle stemmer høres godt, og det er det mange som kan ta ære for; både musikere dirigent, men kanskje først og fremst komponisten. De som kjenner til hva Paus legger i begrepet "dynamisk toppunkt", vil nok kunne være enig med meg i at slike styrkegrader burde sette strykekvartettens lydsvake strengeinstrumenter i skyggen av av tonene fra det lille, men kraftfulle orgelet, for ikke å snakke om det perkussive innslaget, for øvrig levende ført i køllene av Cathrine Nyheim. Balansen er likevel bare til å ta av seg hatten for, og gir lytteren ro til å konsentrere seg om selve musikken.

Det er stappfullt, men stille i det lille svenske rommet. Det er duket for Griegs ballade i g-moll (o.24), i et heseblesende arrangement for strykekvartett av Øystein Sonstad. Oslo Strykekvartett hopper i stolene, og nærmest paralyserer lytteren fra start til mål. Stykket er skrevet i en dramatisk periode av Griegs liv, og musikerne går ikke av veien for å gjenspeile den smerten grieg følte ved tapet av sine foreldre.

Det er likevel først etter disse to verkene at Oslo Kammerkor gjør seg klare for den avdelingen av konserten med høyest gåsehudfaktor.

I beste Oslo Kammerkor-stil geleider Nystedt koristene gjennom nyskapende, men velklingende arrangementer. Spesielt er arrangementet satt sammen av folketonen "Å for djup i Jesu kjærleik" og Anton Bruckners tidløse perle "Locus Iste" flott. De spenstige klangene fra "Å for djup" møter Locus Istes enkle harmonier til dyst, og det florerer av modne, tette klanger. Det hele forløses i en ettertenksom og lavmælt versjon av Locus Istes sistevers. Akkurat dette øyeblikket er verdt konsertpengene alene.

Etter 100 minutter er opplevelsen fullendt, og forhåpentligvis går Knut Nystedt, Ole Paus, Per Sundnes har alle gode grunner til å være fornøyde.