Kammermusikk i 100 (minutter)

Hva har Per Sundnes, Ole Paus og Knut Nystedt til felles? Fint lite skulle en tro, men de var hvertfall alle hjertelig tilstede under gårsdagens tonelek i margaretakyrkan. Ole Paus som far og moralsk støtte, Knut Nystedt som farfar og fast inventar på enhver konsert der barnebarnet Håkon er i førersetet, Per Sundnes som storfan av ny musikk(hva vet jeg), men det er nå engang konserten det skal handle om her.

Konsertens formål var å vise frem Marcus Paus´ nye konsertmesse. Med konsertmesse menes det at verket er basert på de vanlige katolske messeleddene, men at det likevel er "bygget over en mer konsertant lest" som kirkemusikkfestivalen så musikkterminologisk korrekt beskriver verket på sine nettsider (http://www.kirkemusikkfestivalen.no/program.html#j). Hva harmonikk angår, er spennvidden stor. I forhold til mye annen ny musikk, er det akkordiske materialet hos koret svært så harmonisk og trivelig. Det "nye" i dette verket består i saksofonist Rolf-Erik Nystrøms krumspring, og de klanglige kontrastene disse skaper til koret. Komponisten beskriver korets og saksofonistens roller slik: "(...)saksofonen representerer enkeltmennesket "i henvendelse til Gud, i bønn, i sang, og i jubel, alltid vevende ut og inn av korteksturen. (...) Koret representerer massene og utgjør motsatsen til den nakne saksofonstemmen." Undertegnedes umiddelbare assosiasjon føres tilbake til romantikkens programmusikk (eksempelvis Berlioz), der det skrevne program var en forutsetningen for forståelsen av musikken.

I kombinasjon med nevnte rollefordelinger, skildres toner og sinnsstemninger gjennom en ambitus som umulig kan beskrives som noe annet enn spenstig. Dirigent Nystedt har selv uttalt om sin gode venn at det å sette stemning på musikken fra takt én er en av Paus' aller fremst styrker som komponist, og jeg er mer enn tilbøyelig til å si meg enig.

Alle stemmer høres godt, og det er det mange som kan ta ære for; både musikere dirigent, men kanskje først og fremst komponisten. De som kjenner til hva Paus legger i begrepet "dynamisk toppunkt", vil nok kunne være enig med meg i at slike styrkegrader burde sette strykekvartettens lydsvake strengeinstrumenter i skyggen av av tonene fra det lille, men kraftfulle orgelet, for ikke å snakke om det perkussive innslaget, for øvrig levende ført i køllene av Cathrine Nyheim. Balansen er likevel bare til å ta av seg hatten for, og gir lytteren ro til å konsentrere seg om selve musikken.

Det er stappfullt, men stille i det lille svenske rommet. Det er duket for Griegs ballade i g-moll (o.24), i et heseblesende arrangement for strykekvartett av Øystein Sonstad. Oslo Strykekvartett hopper i stolene, og nærmest paralyserer lytteren fra start til mål. Stykket er skrevet i en dramatisk periode av Griegs liv, og musikerne går ikke av veien for å gjenspeile den smerten grieg følte ved tapet av sine foreldre.

Det er likevel først etter disse to verkene at Oslo Kammerkor gjør seg klare for den avdelingen av konserten med høyest gåsehudfaktor.

I beste Oslo Kammerkor-stil geleider Nystedt koristene gjennom nyskapende, men velklingende arrangementer. Spesielt er arrangementet satt sammen av folketonen "Å for djup i Jesu kjærleik" og Anton Bruckners tidløse perle "Locus Iste" flott. De spenstige klangene fra "Å for djup" møter Locus Istes enkle harmonier til dyst, og det florerer av modne, tette klanger. Det hele forløses i en ettertenksom og lavmælt versjon av Locus Istes sistevers. Akkurat dette øyeblikket er verdt konsertpengene alene.

Etter 100 minutter er opplevelsen fullendt, og forhåpentligvis går Knut Nystedt, Ole Paus, Per Sundnes har alle gode grunner til å være fornøyde.